UiB : Universitetsbiblioteket : Bibliotek for juridiske fag : Tidligere utstillingerjur_head485.jpg (9242 bytes)
[http://www.ub.uib.no/css/marg.htm]

Poteter i norsk (mat)-rett

av
Kirsti Lothe Jacobsen

Billedregi: Christine Tarlebø Mjøs

Utstilling 2008-IV

 


FN har erklært 2008 for internasjonalt potetår. Hensikten er å rette oppmerksomheten mot poteten som et viktig næringsmiddel i en verden som skal skaffe nok mat til stadig flere mennesker. I Norge har nok poteten mistet noe av sin rolle som et av de viktigste næringsmidlene, men den spiller fortsatt en svært viktig rolle andre steder i kampen for å redde store folkegrupper fra sult, underernæring og ikke minst feilernæring.


Innhold

 

Om poteten

Arkeologiske utgravinger i Andesfjellene viser


Om poteten

Arkeologiske utgravinger i Andesfjellene viser at befolkningen der dyrket poteter for 8 000-10 000 år siden. Poteten var inkaenes viktigste kulturplante.

Til Europa kom den ganske raskt etter at Amerika var gjenoppdaget på slutten av 1400-tallet. Spanjolene var de første i Europa som begynte å dyrke planten.

 

Bilde nr. UBB-KK-NS-1547

Parti fra Sætersdal
UBB-KK-NS-1547

Til Norge kom den på midten av 1700-tallet. Det var i kyststrøkene man først fikk kjennskap til planten og tok til å dyrke den med settepoteter fra Danmark. Det var foregangsmenn i landbruket – først og fremst prester og militære embetsmenn som først satte poteter på sine jorder. Prestene flyttet ofte fra distrikt til distrikt, og på den måten spredde de kunnskapen om poteter og potetdyrking – ikke bare på prestegårdsjordene, men også fra prekestolene i kirkene ble potetbudskapet ofte spredd for menighetene. Mange prester ble derfor kalt potetprester, og noen var mer ivrige i å spre kunnskap om poteter enn noe annet budskap. Men den vanlige mann mistrodde ofte poteten og kunne fortelle mang slags djevelskap om den - f. eks. at folk var blitt spedalske av poteter.

Kostholdet var den gang generelt dårlig – særlig blant allmuen - mange døde av skjørbuk – de manglet c-vitaminer. Etter hvert fikk de erfaring for at sykeligheten og dødeligheten gikk ned når de spiste poteter, og sammen med stor folkevekst i landet på denne tiden, ble det viktig å få i gang en bedre matproduksjon i landet. Gjennombruddet for potetdyrkingen skjedde først på begynnelsen av 1800-tallet. I 1809 sto poteten for seks prosent av matenergien i Norge, i 1835 var dette øket til 26 prosent (Potetens historie – regjeringen.no)

Særlig i nødsårene 1807-1814 ble poteten svært viktig. Danmark-Norge var i krig med England, uår førte til svikt i kornproduksjonen og kornimporten falt dramatisk som følge av britisk blokade. Da erfarte man at potetproduksjonen var langt mer tilpassingsdyktig norske forhold og en sikrere kilde til mat enn kornet var – først da lærte man for alvor å utnytte poteter. Potetpresten Hertzberg skrev at i 1812 reddet poteten hele Bergen og Sunnhordland fra hungersnød.

 

Råstoff til "Brændevin"

En lov som fikk stor betydning for potetdyrking på denne tiden var Lov, hvorved Brændevinsbrænden under visse Betingelser tillades av 1. juli 1816 (gjengitt i Love, Anordninger ... 1816). Her ble brennevinproduksjonen frigitt slik at mange kunne produsere sitt eget brennevin på visse betingelser. Det var bl.a. ”aldeles forbudt, at opkøbe korn til forbrugelse ved Brændevinsbrænden…”. Loven medførte også et forbud mot innførsel av kornbrennevin. Poteten ble nå et viktig råstoff i brennevinsproduksjonen, noe som igjen førte til kraftig øking av potetdyrkingen i Norge. Men i 1830-årene ble  brennevinsbrenningen mer regulert slik at den etter hvert ble konsentrert rundt storgårdene på Østlandet og Trøndelag eller til andelsbrennerier. Dermed sank potetproduksjonen  – ikke bare på grunn av reguleringen, men også på grunn av angrep av  potetsykdommer i 1840-årene. Grunnet kald og våt sommer i 1845 grep tørråten (en soppinfeksjon) om seg og ødela avlingen i store deler av landet.
I andre land ble virkningen av tørråteangrepene fra 1845 katastrofale. I Irland døde 1 million mennesker av hungersnød grunnet svikt i potetavlingene i disse årene og samtidig immigrerte ca.1,5 millioner mennesker til USA (Aschehoug og Gyldendals Store norske leksikon)

 

Bekjempelse av potetsykdommer

 

Først man mot slutten av 1800-tallet etter at man klarte å dyrke fram mer motstandsdyktige potetarter, fikk man bukt med tørråten.

Også potetbillen (Doryphora decemlineata) var fryktet. Den gjorde stor skade i Amerika og den svensk-norske utenriksministeren fikk henvendelse fra Wien om å delta i forføyninger som skulle hindre billen i å spre seg til Europa (Ot.prp. nr. 28 (1875). Ved Lov indeholdende Bemyndigelse for Kongen til at forbyde Indførsel af Poteter fra visse fremmede Lande av 22. mai 1875 nr 18 fikk Kongen, dvs. regjeringen, rett til å forby innførsel av poteter fra land der denne billen hadde vist seg eller var fryktet å forekomme. Og forbudet gjaldt også poteter som skulle brukes som skipsproviant. Også potetoppbevaringsmidler som kom fra disse landene ble tatt med i forbudet.

Denne loven må også sees i sammenheng med Lov om Foranstaltninger i Anledning af ondartede smitsomme Sygdomme blandt Huusdyrene § 8, som forbyr innførsel av handelsprodukter som kan overføre smitte fra land med husdyrsykdommer.

Men noen spesiell lov angående bekjempelse av plantesykdommer fikk vi ikke før i 1916. Da hadde bl.a. potetkreften lenge vært en plage. I Ot.prp. nr. 50 (1916) påpekes det at man ikke på frivillig grunnlag fikk alle med på foranstaltninger til å bekjempe disse angrepene. Lov om bekjæmpelse av skadeinsekter og plantesygdomme av 21. juli 1916 nr.15 var en generell fullmaktslov som ga regjeringen anledning til å gripe inn og foreta de nødvendige foranstaltninger til å bekjempe og forebygge insektangrep og sykdommer på planter. De kunne forby innførsel, forby såing og planting, og gi forskrifter om tilintetgjørelse, isolering, desinfisering eller sprøyting og isolering av jordstykker og hageredskaper.

Denne loven ble avløst en ny lov, lov om tiltak mot plantesjukdommar og skadedyr på planter (plantesjukdomslova) av 14. mars 1964 nr 1. Også etter denne lov kunne departementet forby innførsel av ting som kunne føre plantesykdommer med seg. Man kunne forby såing og gi forskrifter om ødeleggelse eller særskilt behandling av syke planter.

Høyesterett har i Rt 2002 s. 618 dømt i en slik sak. Landbruksdepartementet fikk her medhold i å nekte aksept av et sunnhetssertifikat ved import av poteter på bakgrunn av at sertifikatet ikke var utstedt av eksportlandets offisielle planteinspeksjonstjeneste.
I en annen sak dømte Stjør- og Verdal herredsrett en landbrukseiendom til karantene (Rg 1997 s. 350) e
tter at det var konstatert forekomst av potetsykdommen kvit potetål. Karantenebestemmelsene la en rekke begrensninger på gårdsdriften, og potetproduksjonen måtte innstilles. Landbruksdepartementet avslo søknad om vederlag etter plantesjukdomsloven § 6. Gårdbrukeren hevdet deretter at staten var erstatningsansvarlig. Retten fant at smitten kom fra Frosta Konserves, slik at det forelå årsakssammenheng og påregnelighet. Erstatningskravet førte likevel ikke frem, idet det ikke ble konstatert klanderverdige forhold ved statens håndtering av saken etter at det ble funnet potetål. Statens kontroll ved importen av det aktuelle potetpartiet var heller ikke klanderverdig. Det forelå dermed ikke uaktsomhet fra statens side.

Denne loven ble endret mange ganger og til slutt avløst av lov om plantehelse av 23. juni 2000 nr. 53, som også ga departementet fullmakt til å gripe inn med tiltak for å motvirke og hindre spredning av planteskadegjørere definert som ”Organisme, virus, viroid eller anna patogen agens som kan valde skade på planter og plantedeler eller vekstvilkåra deira”. Loven ga også eier/bruker plikt til straks å melde fra til Statens landbrukstilsyn, kommunen eller fylkeskommunen dersom han fikk kjennskap eller mistanke om angrep av f. eks potetsykdommen mørk ringråte. Denne loven ble opphevet av Matloven allerede i 2003.

Lov om matproduksjon og mattrygghet mv. (matloven) av 19. desember 2003 nr.124 er en mer generell lov som tok opp i seg og opphevet mange av de lovene som før omhandlet spesielle tema ved matproduksjon som f. eks alle næringsmiddellovene og innsatsvarelovene. Verken loven eller forarbeidene nevner ”poteter” spesielt. Poteter går inn under begrepet ”planter” som igjen går inn under lovens generelle formål nemlig å sikre helsemessig trygge næringsmidler og fremme helse, kvalitet og forbrukerhensyn langs hele produksjonskjeden, samt ivareta miljøvennlig produksjon. Videre skal den fremme god plante- og dyrehelse.

 

Kvalitetskontroll

Bildet gjengis med tillatelse fra Sunnfjord museum.

Etter hvert ble det nødvendig at handelsvarer ble underlagt kvalitetskontroll. Lov om kvalitetskontroll med visse landbruksvarer av 8. august 1924 nr. 9 inkluderte også poteter. Kongen kunne utferdige de nødvendige bestemmelser som trengtes for at bl. a. poteter som skulle omsettes (utføres, innføres eller omsettes her i landet), fremtrådte som godt behandlet, god handelsvare. Forskriftenes siktemål var å ”forebygge uriktige forestillinger om varens opprinnelse, art, sammensetning eller kvalitet …”. Og varer som ikke oppfylte de oppstilte kravene, kunne forbys omsatt. Myndighetene fikk også adgang til å inspisere lagrene og utsalgsstedene og fikk lov til å ta vareprøver.

Og allerede året etter fikk vi regler (Kgl res 13. februar 1925) om sundhetskontroll og kvalitetskontroll med innførsel av poteter fra utlandet. Bl a. måtte der ikke ha vært potetkreft i eksportlandet de siste 6 årene.

25. september og 21. oktober 1925 kom regler om kontroll av utførsel av poteter. Tollvesenet skulle påse at kontroll hadde funnet sted.

Lov om kvalitetskontroll med landbruksvarer m.v. av 17. juni 1932 nr. 6 omhandler bl.a. kvalitetskontroll av poteter og potetmel. Loven syntes å tilsvare forrige lov bortsett fra at vareutvalget som kunne kontrolleres etter loven, ble utvidet. Loven er fremdeles gjeldende rett, men er endret mange ganger gjennom tiden. Da vi fikk Matloven i 2003, ble loven gjort gjeldende bare på områder som ikke dekkes av Matloven (Se §1 i loven fra 1932)

Med hjemmel i denne loven fikk vi i 1960 Forskrift om omsetning av matpoteter som gjaldt for poteter som ble frembudt for salg som menneskemat. Pakningen måtte angi artsnavn og Statens næringsmiddeltilsyn ble tillagt kontrollansvar med omsetningen.

I 1982 fikk vi Forskrifter for kvalitetsbedømmelse, sortering, pakking og merking av norske matpoteter, som i 1986 ble opphevet av Forskrift for kvalitetsbedømmelse, sortering, pakking og merking av norske matpoteter. Den er nå opphevet, men den gjaldt for vanlige og skrelte matpoteter som omsettes i frisk tilstand. Sivilombudsmannen fikk i 1991 en klage til behandling ang. denne forskriften: En kontrollør hadde strøket over "klasse 1" på potetsekkene som var til salgs i en dagligvarebutikk og dermed gjort dem uselgelige. Produsenten påsto at kontrolløren ikke hadde hjemmel til dette i denne forskriften og ville ha erstatning fra Landbruksdepartementet - noe han ikke fikk medhold i: "Tapspostene refererte til omkostninger ved å fortsette en forskriftsstridig virksomhet."

 

Såvarer / Settepoteter

Ringerikspoteter. Foto: KSL Matmerk Bilde fra Potetens historie - regjeringen.no

Grunnlaget for potetavlingen er settepotetene. En del av årets potetavling sorteres ut og legges til side for så å bli satt i jorda neste år. Dette kan medføre fare for spredning av potetsykdommer.

Potetkomiteen av 1935  (se mer om denne nedenfor) var sterkt inne på avl av friske og sortsrene settepoteter og anførte at omsetningen av disse bør overlates til ”særlig skikkede firmaer” så vel for innenlandsk omsetning som for eksport (Innstilling fra Landbruksdepartementets potetkomité, gjengitt i Innstillinger og betenkninger 1938, s. 49 flg.). Den mente også at Norge har meget gode forhold for dyrking av sykdomsfrie settepoteter i forhold til sydlige land med varmere klima. Det varme klimaet fører til at smitten sprer seg raskere. I komitéens innstilling finner man også en oversikt over sykdommer som kan ramme poteter og settepoteter.

I 1942 ble det satt i gang en offentlig kontrollert såkornavl, og samtidig ble den offentlige kontroll av settepoteter utvidet. Femti kilo av antatt god vare skulle sendes inn til Statens frøkontroll, som foretok kontroll i laboratorium, og etterpå skulle prøven plantes ut.

I årene før vår første såvarelov (Lov om såvarer av 17. juli 1953 nr. 7) var virussmittede settepoteter en stor svakhet. Selv om viruset ikke var synlig, virket det svært nedsettende på avlingen (Innstilling om stamsædavlens og frøomsetningens organisasjon og administrasjon fra den av Landbruksdepartementet nedsatte komité av 12. mars, 12. mai og 21. august 1947 s. 10, gjengitt i Innstillinger og betenkninger 1950). Omsetningen av settepoteter hadde alltid stort sett foregått gårdbrukerne imellom. Årsaken var at settepotetene har stort volum i forhold til frø. De krever dessuten spesielle lagringsforhold: mørkt, tørt og frostfritt.

Under og like etter krigen var det vanskelig å få tak i settepoteter, og Prisdirektoratet bestemte følgende i en kunngjøring (Prisbestemmelser for settepoteter av 1943-års avl: Prisdirektoratets kunngjøring nr. 445 av 30. april 1943, gjengitt i Pristidende 1943 s. 229 flg.), som ga maksimalpriser på settepoteter, i § 2: "... de maksimalpriser som til enhver tid er fastsatt for matpoteter med tillegg av inntil 3 øre pr. kg."  Men tillegget kunne være inntil 6 øre dersom det var settepoteter godkjent av Statens Stamsædavlsnemd. Senere under krigen kom en bestemmelse (Prisbestemmelser for settepoteter av 1945-års avl: Prisdirektoratets kunngjøring nr. 656 av 28. mars 1945, gjengitt i Pristidende 1945 s. 109 flg.) som sa: "Ved salg av settepoteter fra andre selgere enn produsenter, må det ikke tas eller kreves høyere priser enn de som gjelder ved småsalg fra produsent på selgerens sted." Det skulle forebygge oppkjøp og spekulasjon i salg av settepoteter.

Lov om såvarer av 17. juli 1953 nr 7 omfattet såvarer og settepoteter. Den ga Kongen fullmakt til å gi forskrifter på mange områder som hadde betydning for settepoteter, bl.a. å nekte innførsel av sorter av settepoteter som ikke ble ansett som egnet for norske forhold.

Ny Lov om såvarer fra 4. des.1970 nr. 82 nevner også settepoteter. Dette var også en utpreget fullmaktslov som ga Kongen (i § 2) rett til å gi forskrifter på en hel rekke områder, bl.a. dyrkingssted, omsetning, inn- og utførsel, merking og emballering osv. Dette regelverket er etter hvert blitt mer og mer styrt av internasjonale avtaler gjennom EØS og OECD.

Denne loven ble i 2003 også avløst av den før nevnte matloven som også omfatter såvarer.

Immaterielle rettigheter

Lov om planteforedlerrett av 3. desember 1993 nr 32 gir den som har foredlet en plantesort, eller sorteieren, en rett til - etter søknad å få enerett til å utnytte sorten ervervsmessig. Det vil si at den som foredler en potetsort f.eks. ved å gjøre den mer hardfør, kan få enerett til å utnytte denne potetsorten kommersielt. I praksis vil dette si at eieren tar et vederlag for at andre kan få bruke sorten – en immaterialrettighet.
Foredling av f.eks. potetsorter er svært viktig for landbruket. Planter som er best mulig tilpasset de geografiske forholdene i Norge med mange ulike vekstbetingelser, er svært viktig for norsk landbruk, men det krever store resurser både i kunnskaper om planten og de økologiske forholdene. Det krever dessuten mye utstyr, tid og arbeidskraft.

I årene rundt 2003 utformet Bondevik2-regjeringen ved landbruksminister Sponheim et lovforslag der også artseieren måtte betale vederlag. Dette utløste en voldsom debatt, og ved regjeringsskiftet i 2005 ble lovforslaget trukket tilbake.

 

Potetmelindustrien

0412-08296.jpg

0412-08296
EKSTERIØR BRUMUNDDAL POTETMEL OG SAGOFABRIKK

I naturalhusholdningens tid var det vanlig at folk på landsbygdene selv produserte potetmel av egen avling. Den første potetmelfabrikken kom i 1872, og etter hvert ble det til sammen elleve fabrikker. Potetmelindustrien ble en viktig regulator for potetproduksjonen i jordbruket, og av den grunn ble den også beskyttet mot utenlandsk konkurranse ved høye tollsatser. Men utover i 1930–årene utviklet det seg en overproduksjon og som følge av dette konkurranse og voldsom priskrig. Trustkontrollrådet fastsatte minstepriser og dermed så man muligheten for å etablere enda flere bedrifter. I 1938 produserte de elleve fabrikkene årlig 12 000 tonn potetmel mens det årlige forbruket var 5000 tonn. Likevel ble det planlagt enda flere fabrikker (Lyng 1958 s. 182-183). Staten fant da ut at denne næringen måtte reguleres. Dette resulterte i den nå opphevede Potetmjølloven (Lov om regulering av tilvirkning og omsetning av potetmjøl m.m av 10. juni 1939 nr 10). Dette var en konsesjonslov som gikk på tilvirking av potetmel. Initiativet til loven fra 1939 kom fra De norske Potetmelfabrikkers Forening og forbudet mot privat tilvirking og salg av potetmel kom som følge av at potetmelindustriens produksjonsevne var større enn det markedet trengte. I tillegg var nye potetmelfabrikker blitt opprettet på grunn av gode minsteprisordninger. Formålet med loven var å verne om næringen. (Nygaard I: Norsk Lovkommentar)

 

Rasjonering, omsetning, prisregulering og innførselsforbud

Bilde nr. UBB-BROS-04564

UBB-BROS-04564
01.01.1910 - 31.12.1912
 

Under første verdenskrig (1914-1918) var det til dels stor matmangel i landet. Allerede like etter krigsutbruddet 18. august 1914 kom lov om salg og utførsel av fødevarer. I § 3 står det uttrykkelig at "det er forbudt at anvende korn og poteter til fremstilling av øl og brændevin". Flere tilleggslover kom etter hvert og mye av loven ble opphevet allerede 1917/1918. Det ble også nedsatt en rasjoneringskomité. Komitéen kom med en innstilling i 1917 (Indstilling fra den departementale rationeringskomité, som er vedlagt St. med. nr. 20 (1917)). Her diskuterte man bl.a. at poteter bør blandes i brød, porsjonsstørrelser og hvordan rasjoneringen i praksis skulle gjennomføres. Et problem var at man her i landet var (og er) avhengig av kornimport.

I denne forbindelse kan også nevnes § 4 i lov av 14. mai 1917 nr 1 (lov om tillæg til og forandring i lov om salg og utførsel av fødevarer m.v. av 18 august 1914 med tillægslov av 23 juni 1916) som bl.a. skulle hindre utførsel av fødevarer fra landet når befolkningen selv trengte varene. Det var også iflg § 4 helt ulovlig å anvende poteter og korn til fremstilling av øl eller brennevin. Brudd på loven kunne føre til bøter eller fengsel i inntil seks måneder.

Under krigen (1940-1945) ble det fastsatt maksimalpriser og kvalitetsregler ved salg av matpoteter - i alle fall i 1943 (Prisdirektoratets kunngjøring nr. 443 av 30. april 1943, gjengitt i Pristidende 1943 s. 233 flg). Her følger en liste over landsdeler og datoer - f.eks. poteter fra produsent for småsalg på Vestlandet i tiden etter 12. september: 17 øre pr. kilo. I samme kunngjøring er der kvalitetsregler i § 2.
Kunngjøringen er hjemlet i Anordning om prisregulering, fastsatt av Administrasjonsrådet; Justisdepartementet  15. september 1940.

Og så har vi i alle fall én dom i Høyesterett (Rt 1940 s. 528) angående prisreguleringsloven jfr. straffeloven, der en grossist ble dømt til bøtestraff for å ha solgt bl.a. poteter til for høy pris.

 I Kgl res. 2. juni 1960 ble det opprettet innførselsforbud av visse landbruksprodukter deriblant poteter. Resolusjonen ble gitt i henhold til Lov om midlertidige innførselsforbud av 22. juni 1934. I 1973 hadde Sivilombudsmannen en sak til behandling (Sivilomudsmannens årsmelding 1973, s. 71) etter denne bestemmelsen: Et firma klaget over at de ikke fikk innføre en bestemt type potetstivelse. Etter tolltariffen var imidlertid ikke stivelsen registrert som potetstivelse - men som dekstrinstivelse. Det var allerede innført flere prøvepartier av stivelsen, og da klaget potetmelindustrien underhånden. Landbriksdepartementet fant at en slik fri import av potetstivelse var i strid med loven. Importøren ba om dispensasjon, men departementet fant det ikke forsvarlig å gi slik dispensasjon.
Sivilombudsmannen fant at det ikke var noe å klandre departementet i denne saken.

Ang. poteter fra Storting og departement

2008 Potetens år

Logo for Landbruksdepartementets markering av potetens år

Indstillingen om potettørkningsspørsmaalet

I oktober 1915 ble det opprettet en komité som skulle utrede hvordan man kunne drive forsøk med tørking av poteter. Indstilling om potettørkningsspørsmaalet er vedlagt St.prp. nr. 1 (1917), hovedpost IX. Innstillingen gir først en oversikt over potetavlen og bruksområder i forskjellige land. Fra tabeller ser man at Norge ligger på topp i flere år når det gjelder avlingsstørrelse pr dekar. Man ser også hva potetene brukes til: settepoteter, spritlaging, stivelse, menneskeføde og kreaturføde.

Oppbevaringen omhandles. Uansett hvordan man oppbevarer potetene, vil det alltid være et stort svinn - i alle fall i form av vanndamp og råte. Det meste av avlingen må brukes opp innen jul, bare en liten del av de mest holdbare potetene kan gjemmes over vinteren. Komiteen vil ikke anslå hvor store tap landet lider grunnet dette svinnet, og hensikten med potettørkingen er å hindre dette tapet.

Tyskland var potettørkingens hjemland. Der hadde de drevet forsøk siden 1890-årene uten videre godt resultat. Etter hvert gikk det bedre, og innstillingen beskriver fremgangsmåte og bruk av tørkede poteter.

I Norge måtte man også finne en måte å oppbevare de stadig større potetavlingene i landet. Hvis man kunne få en tørkeindustri i gang, kunne man få drøyet våre knappe hjemmeavlede korn- og melbeholdninger i en ikke uvesentlig grad.
Så følger en oversikt over kostnader og hvordan tørkingen skulle gjøres. Den ender opp med en henstilling til Stortinget om å bevilge mer penger til dette formålet.

Potetkomiteen

I 1935 ble den såkalte Potetkomiteen oppnevnt. Den ble anmodet om å behandle ”spørsmålet om best mulig utnyttelse av poteter - bl.a. industrimessig potettørking og anvendelse av tørkede poteter som erstatning for andre fôrstoffer, brennerispørsmålet og innblanding av potetsprit i bensin m.v. ”.  Innstillingen kom i 1938 og er inntatt i serien Innstillinger og betenkninger.

Innstillingen er innholdsrik og omhandler veldig mye forskjellig potetstoff: historie, dyrkningsomfang, eksport/import og omsetning, potetens betydning og anvendelse i Norge, forskjellige potetsorter, lagring, hvordan å øke potetforbruket, osv.

Komiteen kom med forslag til mange tiltak til forbedring av kvaliteten og omsetningsforholdene for matpoteter, stabilisering av priser, produksjon av velskikkede poteter og god kvalitet på settepotetene og øket forbruk av poteter til mat og fôr.

Andre "Potetkomiteer"

I løpet av 1960-1970-årene gikk potetproduksjonen sterkt tilbake i Norge, og i 1976 satte Landbruksdepartementet ned et utvalg for å se på forholdene. Det var nødvendig å sikre en stabil tilgang på poteter både til konsum og til produksjon.

Utvalget skulle vurdere og fremme forslag om tiltak for å sikre jevn og tilstrekkelig forsyning av poteter både til konsum og til industrielt bruk. Produsentene måtte sikres stabilitet både i avsetningen og inntektsmessig, og forbrukerne måtte sikres jevn tilførsel av poteter av god kvalitet.

Resultatet av utvalgets arbeid presenteres i NOU 1978 : 8. Komiteen har sett på produksjon og forbruk i de aktuelle årene, omsetningsforhold, priser og markedsreguleringer.

Målet er å sikre tilstrekkelige og stabile potetforsyninger av god kvalitet. Potetindustrien kan være en markedsregulator og som stabiliserende faktor kan man bruke poteter til dyrefôr. Potetmarkedet må holdes i balanse, og man går inn for å legge den praktiske gjennomføringen til Gartnerhallen og Norske potetprodusenter (Produsentsamvirke). Utvalget fremmer også forslag til andre tiltak, f.eks. potettrygd, arealtilskudd osv.

Denne NOU-en ble etterfulgt av St. meld. nr. 27 (1980-1981) som refererer forslagene til Potetkomiteen og de uttalelsene som kom inn i forbindelse med forslagene. Til slutt kommer departementet med  forslag til forskjellige tiltak og hvordan omsetningen bør ordnes.

I 1985 henviste Lovavdelingen i Justisdepartementet (JDLOV-1984-3189) til denne Stortingsmeldingen da de skulle avgjøre om Markedskontoret for poteter var et offentlig organ i forhold til Forvaltningsloven og Offentlighetsloven. De finner det ikke særlig tvilsomt at markedskontoret er et offentlig organ.

Potetpraksis

Poteter” har ved mange anledninger vært nevnt i rettspraksis. En gjenganger synes å være i forbindelse med odelssaker der dyrking av poteter på større eller mindre åkerlapper skulle tilsi om eiendommen kunne nyttes til landbruksformål og dermed gi grunnlag for odelsløsning etter Odelsloven (Lov om odelsretten og åsetesretten av 28. juni 1974 nr. 58) § 23 jfr. § 1. Et eksempel på dette er Nordtveitendommen (Rt 2001 s. 651)

Videre har skader, f.eks. frostskader, ved transport av poteter vært oppe for Høyesterett.

Potetkokedommen (Rt 1970 s. 1427) handler om en personskade-erstatningssak der "poteter" nok spiller en birolle, men saken er kjent fra litteraturen innen erstatningsretten. Saken dreier seg om uhell i forbindelse med fylling av poteter i et potetkokeanlegg, der en kunde fikk begge ben bort i transportskruen og kom alvorlig til skade. Han krevde erstatning, men både eieren og produsenten ble frikjent. Samtlige dommere antok at kunden selv utløste ulykken ved grov uaktsomhet.

At varme poteter kan være farlige, vet vi. Rg 1959 s. 441 refererer en sak fra Eidsivating lagmannsrett om påkjørsel som ikke var ansvarsbetingende uaktsomhet: En traktor kjørte et lass med nykokte, dampende poteter på en vei. Der sto en sky av damp rundt traktoren og tåkela den. En drosjesjåfør ble derfor ikke oppmerksom på tilhengeren og kjørte i den bakfra. Selv om traktorføreren ikke hadde gjort noe for å redusere faren, var traktorførerens unnlatelser  ikke tilstrekkelige til å konstatere ansvarsbetingende uaktsomhet hos ham.

Potetlevering til tyskerne under krigen var tema i en landssvikersak som ble opphevet i Høyesterett av formelle grunner - Rt 1950 s. 294. Høyesterett kunne ikke ut fra Byrettens dom avgjøre om tiltaltes medvirkning ved levering av høy og senere også poteter fra norske produsenter til tyskerne i henhold til den ordning som var truffet mellom de norske forsyningsmyndigheter og tyskerne, var rettstridig. Dommen med hovedforhandling ble derfor opphevet.

I våre dager - når vi komposterer hageavfall og annet biologisk materiale, kan det være av interesse å se på en høyesterettssak fra 1920. Rt 1920 s. 845: En eier av et jorde hadde lagt råtnende poteter der - i nærheten av en drikkevannsbrønn. Han ble dømt etter straffeloven (almindelig borgerlig Straffelov av 22. mai 1922 nr. 10) § 357 i herredsretten, men anket dommen grunnet feil lovanvendelse og bevisbedømmelse: det som var beskrevet i dommen, var ikke en straffbar handling. Det var sunhetsloven fra 1860 som måtte brukes på dette tilfellet og Høyesterett sier: "Hvad der er nødvendig til avvergelse av smitsom sygdom tilligger det sundhetsmyndigheterne at avgjøre og kan ikke prøves av domstolene."

I Arkivverkets nettutstilling om poteter ligger en sak fra 1789 (med bilde fra en tingbok) angående et potettyveri i Nordhordland (Sorenskriveren i Nordhordland. Tingbok 1785-1790)

Potetferie

Ett spørsmål som er blitt stilt mange ganger, er spørsmålet om den såkalte "potetferie".

For ikke så mange årene siden ble skolens høstferie kalt potetferie, og meningen var at ungene skulle ha fri for å kunne hjelpe til med potetopptaking. Potetopptaking ble mange steder lenge  - helt ut i 1970-årene - utført ved håndplukking, og man trengte mange hender rundt om på gårdene for å få arbeidet unna.

I de gamle folkeskolelovene som gjaldt landet, var der lenge en paragraf som handlet om barnearbeid og sa at dette arbeidet ikke måtte gå ut over barnets skolegang. I forbindelse med opptak av poteter ble det derfor gitt ett par dager fri i forbindelse med en helg for å avhjelpe dette arbeidet. Etter hvert ble denne perioden utvidet til en uke. Jeg kan ikke finne noen nærmere lovfesting av denne ferien.

Litteratur

Arkivverket. Nettutstilling om poteter. Tilgjengelig fra:  http://www.arkivverket.no/webfelles/sab/potet/index.html [nedlastet 30.10.2008]

Innstillinger og betenkninger fra kongelige og parlamentariske kommisjoner,
departementale komitéer m.m.
Oslo : Fabritius.

Landbruksdepartementet (1978). Potetproduksjon og potetomsetning. NOU 1978:8. Oslo, Statens forvaltningstjeneste.

Love, Anordninger, Kundgjørelser, aabne Breve, Resolutioner m.m., der vedkome Kongeriget Norges Lovgivning og offentlige Bestyrelse / i tidsfølgende Orden og udtogsvis samlede og udgivne af Peter Vogt. - Christiania: Grøndahl, 1817-1876.

Lyng, John (1958). Veksten i statens makt : streiftog i reguleringspolitikken  - Oslo : Studieselskapet samfunn og næringsliv.

Norges offentlige utredninger (NOU). Oslo, 1972-   .

Norsk retstidende (Rt). - Oslo : Den norske advokatforening, 1836-   .

Norsk Lovtidend. - Oslo, 1877-   .

Nygaard, Nils. Note til Potetmjølloven. I: Norsk lovkommentar. Tilgjengelig fra http://www.rettsdata.no [nedlastet 3. november 2008]

Prisdirektoratet. Prisbestemmelser for jordbruksvarer. - Oslo : I kommisjon hos Grøndahl, 1943

Pristidende / utgitt av Prisdirektoratet. - Oslo : Direktoratet.

The United Nations, Food and Agricultural Organization. International year of the potato 2008. Tilgjengelig fra: http://www.potato2008.org/en/index.html [nedlastet 30.10.2008]

Landbruks- og matdepartementet. Potetens historie. Tilgjengelig fra: http://www.regjeringen.no/nb/dep/lmd/kampanjer/potet2008/potetens_historie.html?id=505363 [nedlastet 30. oktober 2008]

Regjeringen. Regjeringen.no : informasjon fra regeringen og departementene. Oslo : Departementenes servicesenter. Tilgjengelig fra http://www.regjeringen.no [nedlastet 3. november 2008]

Storbritannia og Nord-Irland: befolkning. I: Aschehoug og Gyldendals store norske leksikon, 4. utgave, 2005-2007. Tilgjengelig fra: http://www.snl.no/article.html?id=764596 [nedlastet 17.10.2008]

Stortingsforhandlinger