av
Jørn W. Ruud

I anledning Det internasjonale polaråret 2007-2008 og Det juridiske fakultets satsing på juridiske spørsmål rundt nordområdene presenterer Det juridiske fakultetsbibliotek en utstilling i våre lokaler på Dragefjellet. Universitetsbibliotekar Kirsti Lothe Jacobsen står bak utstillingen og en tekst om Norges rettigheter i polarområdene.
Som ledd i arbeidet har hovedbibliotekar Jørn W. Ruud forfattet nedenstående tekst om utviklingen av den norske riksgrensen fra 1500-tallet og frem til den i praksis ble liggende fast i 1826 - med særlig vekt på grensen i nord.

Vi ønsker velkommen på besøk og til lesning!

Bergen, 23. oktober 2007
Halvor Kongshavn, fakultetsbibliotekar

Riksgrensen i krig og fred

Riksgrensene på Nordkalotten og mellom de nordiske land samt Russland er blitt til gjennom flere fredsavtaler etter avsluttede kriger og ved grensetraktater etter fredelige forhandlinger mellom statene. Grensetrekningene i nordområdene er en del av dette bildet og kan ikke sees på isolert. Ved noen av fredsavtalene skiftet hele landskap nasjonalitet og ved grensetraktatene ble man enige om grenselinjer der det tidligere hersket uklarhet om hvordan de skulle trekkes.

Nordkalotten - opprinnelig et fellesområde

Nordkalotten, det vil si dagens Nord-Finland, Nord-Sverige, deler av Kola og Norge nord og øst for Lyngenfjorden var opprinnelig et fellesområde mellom Norge, Sverige og Russland. Samene som bodde her risikerte å bli skattlagt av herskerne i alle tre land. Området var nærmest en stor allmenning uten grenser, men der de tre nasjonene hadde ambisjoner, ambisjoner som i første rekke gikk på å hevde skattrett og skyte frem sine posisjoner på bekostning av de andre rikene.

Kirke og statsmakt 1054

Den norske bosetningen i dette området var en fiskerbefolkning som levde på øyene og ytterst på kysten med Vardøhus som et ”kolonialt” støttepunkt for statsmakten. Frem til reformasjonen i 1537 var den katolske kirke en viktig støttespiller for den norske kongen. Grunnen var at russerne som tilhørte den ortodokse kirke trengte frem fra øst. Etter det kirkelige skismaet mellom paven i Roma og patriarken i Konstantinopel i 1054 kom den vestlige og østlige kirke i et motsetningsforhold til hverandre. Her oppe i nord møttes de to trosretningene representert ved hver sin statsmakt. Selv om Pavekirken er internasjonal i sin oppbygging, støttet den likevel den norske kongemaktens ambisjoner ved kirkebygging for å hindre ekspensjonen til det ortodokse Russland.

Dette skillet i Europa fra 1054 fikk også stor kulturell betydning. I vest fikk vi renessansen og opplysningstiden og senere utviklingen av moderne demokratier. Dette uteble eller tok mye lengre tid i øst. Nettopp dette europeiske skillet og de religiøse forholdene spilte også en rolle da grensen mellom Norge og Russland ble endelig fastlagt i 1826.

Freden i Stettin 1570

Ved freden i Stettin etter den nordiske syvårskrig i 1570 ble Jämtland i kirkelig tilhørighet overført fra Uppsala til Trondheim stift og Sverige oppga sine territorielle krav på det daværende Norge. Men dette forhindret ikke at Sverige fortsatte å skyve frem sine posisjoner i nord der grenseforholdene fortsatt var uklare. Nå var det ikke bare overfor Norge og Danmark, Sverige hadde territorielle ekspansjonsønsker, det hadde det også overfor Russland både i Baltikum og det nåværende Finland.

Svensk-russisk krig - og freden i Teusina 1595

På 1590 tallet utkjempet Sverige og Russland en utmattende krig som endte med freden i Teusina i 1595. Der ble partene blant annet enige om at Russland skulle avstå fra å skattlegge samene fra Österbotten til Varangerfjord. Det vil si at de i praksis avsto fra skatt av samene i hele det nåværende nordlige Norge. Overfor den dansk-norske kronen hevdet nå Sverige at de 2/3 deler av sameskatten i dette området skulle tilfalle Sverige. For Sverige var det ikke bare et spørsmål om den forholdsvis begrensede inntekten skattlegging av samene ga, Sverige ønsket også adgang til havet i vest og nord. På denne tiden hadde Sverige bare adgang til Nordsjøen gjennom en smal landtunge ved Göta elv, det nåværende Göteborg. De uklare grenseforholdene i nord bød derfor på muligheter til å sikre Sverige etterlengtede havner mot havet i vest. Flere ganger på 1500 og begynnelsen av 1600 tallet var det konfrontasjoner mellom norske og svenske myndigheter i det nåværende Finnmark.
(Kart er hentet fra Svenskt Militärhistoriskt Biblioteks web-sider.)

Kongeferden til Finnmark 1599 og Kalmarkrigen

Kong Christian 4. protesterte mot Teusinafreden og i 1599 foretok han sin berømte Finnmarksreise. Kongen ville selv se denne delen av sitt rike og han ville markere sin suverenitet som norsk konge i nord. Det vil si at han ville sette grenser for utlendingers ekspansjon i området. Kongen prøvde også å hevde rettigheter på Kolahalvøyen. I 1611 bryter den såkalte Kalmarkrigen ut mellom Danmark-Norge og Sverige. En av flere grunner til krigsutbruddet var nettopp striden mellom de to kroner om Nordkalotten. Sverige ble den tapende part og ved freden i Knärred frasa Sverige i 1613 seg retten til å skattlegge sjøsamene fra Tysfjord til Varanger. Dette innebar i praksis at hele denne kyststrekningen ble norsk. Dette betydde ikke bare at Norge konsoliderte seg i nord, men også i praksis ekspanderte territorielt.

Grensetrekning i 1661

Ved Roskildefreden i 1658 der Norge måtte avstå Bohuslän, overtok Sverige også Trondhjems len, men etter en ny krig måtte de gi dette område tilbake til Norge allerede i 1660 ved freden i København. I Roskildefreden ble ikke den nøyaktige grensetrekningen mellom Norge og det nå svenske Bohuslän fastlagt. Dette ble rettet på ved Nasselbachetraktaten i 1661 der grensen ble trukket fra Kornsjø til Iddefjorden og ut Svinesund. Tidstypisk og kuriøst brukes 1/5 av traktatteksten til å gjengi de mange titlene til kongene av Danmark og Sverige. Traktatforhandlingene var ikke fri for ”dirty tricks.” Da Bohuslän i 1658 gikk tapt til Sverige, ble Halden en grenseby som de dansk-norske forhandlerne ville sikre et best mulig omland ved at Enningdalen i Bohuslän syd for Iddefjorden fortsatt ble liggende i Norge. I instruksen til forhandlerne kan vi lese: ”… at giøre sig den yderste Flid at forhindre, at Eningdals sogn kom til Sverrig, da det var Grænsepas fra Sverrig over til Halden (…) og om det ikke med gamle Mænds Vitnesbyrd kunde bevises at, at Grænseskellet gick fra den nordre ende af Bollevandet lige over de højeste Bjærge til Iddefjorden, hvorfra Eningsdals Elv løber.” I ettertid gikk det opp for svenskene at de var blitt lurt.

Bohuslãn, Jämtland og Härjedalen

Fredsavtalene i Brömsebro i 1645 og Roskilde i 1658 der Norge mistet Bohuslän og de tynt befolkede landskapene Jämtland og Härjedalen berørte ikke områdene i nord. Det gjorde derimot Strømstadtraktaten fra 1751. I fredsavtalen mellom Danmark-Norge og Sverige etter den store nordiske krig i 1720 (freden i Stockholm).heter det blant annet at grensen i ”Finnmarkene”, dvs. områdene nord for Jämtland skulle fastlegges. Dette ble ikke gjort, men i 1738 startet de to lands grensekommisjoner befaringen for å trekke den nesten 2200 km lange grensen mellom Sverige og Norge fra Kornsjø til Varanger. Finland var den gang en integrert del av Sverige. Arbeidet med oppmåling, karttegning og protokollføring varte i ti år. Den norske grensekommisjonen besto av offiserer, og ble fra 1743 ledet av oberst Johan von Mangelsen.

"Kjølen"

Fra norsk side la man stor vekt på at grensen skulle følge Kjølen der den kunne påvises. Det ble også tatt hensyn til de lokale eiendomsforhold og i tillegg fant man det nødvendig å sette i gang forundersøkelser der grensebefolkningen ble utspurt om sitt syn på grenseforholdene. Major Peter Schnitler i den norske kommisjonen protokollførte avhør på strekningen fra Røros til Finnmark. Hans grundige grenseeksaminasjonsprotokoller var sentrale premisser fra norsk side i forhandlingene. Senere fulgte svenskene det norske eksempelet og avhørte innbyggerne i grenselandet på de lokale herredstingene.

At lokalbefolkningen ble spurt om hvor en nasjonsgrense skulle trekkes, var på denne tiden helt enestående. Nyere eksempler på dette i Europa må man helt frem til tiden etter første verdenskrig for å finne. Da ble det blant annet holdt folkeavstemninger i Sønderjylland, Oberschlesien og Allensteinområdet i Øst Preussen. om hvilket land innbyggerne ville tilhøre.

Uenighet mellom kommisjonene ble protokollført som tvist til senere forhandlinger. Av de til sammen 26 tvistene var de tre vanskeligste Idre og Särna, Lierne og fellesområdene i indre Finnmark. I sluttforhandlingene ble disse tre tvistene behandlet samlet.

Lierne som ligger øst for Kjølen hadde svenske nybyggere, men var annekser under Snåsa prestegjeld. Det endte med at det meste av Lierne gikk til Norge.

Finnmark

Finnmark var den mest kompliserte tvisten. Sverige hadde i 1613 frasagt seg retten til kystdistriktene. Innlandet derimot, som nå skulle deles, ble i praksis både verdslig og geistlig forvaltet av Sverige som krevde 5/6 av området. Norge hevdet her bare rett til skatt. I forhandlingene tok Norge utgangspunkt i kystsamenes vandring med sine reinflokker, grundig dokumentert av Schnitler, mens Sverige argumenterte ut fra innlandssamenes veidekultur.

Idre og Särna ble okkupert av svenskene i 1645 og Sverige mente at grensen mellom de to land gikk midt i Femunden. Området var imidlertid ikke nevnt i Brömsebrofreden fra samme år. Fra norsk side innså man at Sverige aldri ville oppgi Idre og Särna. Men i forhandlingene ble området brukt for å presse Sverige til i Finnmark til å godta de norske argumentene om at reinsdriftssamenes flyttemønster tilsa at de svenske kirkesognene Kautokeino og Karasjok gikk til Norge. Dette gikk til slutt Sverige med på, men først etter harde forhandlinger godtok svenskene at grensen i sin helhet skulle følge Tana elv slik at også den delen av Utsjoki som lå vest og nord for elven gikk til Norge. Til gjengjeld forble det aller meste av Idre og Särna svensk. Unntaket var at grensen ble flyttet litt øst for Femunden. Oberst Mangelsen hadde her argumentert for Røros kobberverks behov for ved og ønsket derfor dette skogsområdet lagt til Norge, noe Sverige til slutt aksepterte. Mangelsens sterke engasjement i denne saken skyldtes nok at han var medeier i Rørosverket. Han fikk til og med fastsatt i traktaten at Rørosverket også kunne kjøpe trevirke fra Sverige. I dag ville en slik selsom sammenblanding av private og offentlige interesser vært utenkelig.

Sverige prøvde i forhandlingene også å sikre seg en ishavshavn ved Varangerfjorden. Men nådde ikke frem med dette kravet.

Strömstadtraktaten

Strömstadtraktaten har to vedlegg eller kodiciller. Den første er den såkalte lappekodicillen. Nord for Røros gikk grensen gjennom rent samiske områder. Kodicillen ga flyttsamene med sine reinsdyr, i fred som i krig, rett til å fortsette sin frie ferdsel over den nye grensen. I seg selv en enestående bestemmelse. Men de måtte velge statsborgerskap i et av landene. Valget ble bestemt ut fra hvor de hadde sine vinterbeiter. For bruk av den andre statens grunn måtte samene betale en mindre avgift.

Den andre kodicill bestemmer grensens oppmerking. Dette arbeidet pågikk 1752-1766 og 348 riksrøyser ble reist langs den avtalte grensen. §32 i kodicillen foreskriver en fredelig prosedyre med forhandlinger mellom partene dersom det blir nødvendig å justere grensen - en bestemmelse forut for sin tid.

Norge fikk særlig i Finnmark optimal uttelling i Strömstadtraktaten. Grunnen var at Sverige på denne tiden hadde et svært spent forhold til Russland og derfor ønsket gode relasjoner til sin nabo i vest. Traktaten, en av våre viktigste, er et solid verk som har stått seg godt opp gjennom årene. Men artikkel 7 i en fortsatt gjeldende traktat vil nok få dagens leser til å stusse. Her avtales det dødsstraff for dem som tukler med grensemerkene. Den som ”...forandre eller reent udkaste noget Grendse Røsz, skal til Skrek og Afskye for andre saa ildesindede, paa Giernings-Stedet ophænges”. Heldigvis er dette en rettskildekollisjon med landenes nåværende straffelover, der de med sine langt mildere reaksjoner har forrang.

I 1809 måtte Sverige etter en katastrofal krig mot Russland ved freden i Fredrikshamn avstå hele sin østlige rikshavdel, det nåværende Finland, til Russland. Russland krevde opprinnelig at grensen skulle trekkes langs Kalix elv, men etter intense forhandlinger gikk tsaren med på at grensen skulle følge elvene Torneå og Mounio. Sett i ettertid må det sies at dette var svært gunstig for Sverige. Dersom russerne hadde holdt fast med sine opprinnelige krav hadde de rike malmfeltene ved Kiruna i dag sansynligvis lagt i Finland.

Norsk-russiske fellesområder 1826

Nå gjensto bare grensetrekkingen i de norsk-russiske fellesdistriktene Neiden, Pasvik og Petsjenga. Området var forvaltet verdslig og geistlig av Russland, men Norge hevdet rett til skatt og nordmenn hentet trevirke og mose i området. De fleste innbyggerne var gresk-ortodokse skoltesamer. Da russerne i 1825 gikk med på å forhandle om deling av dette området kan en av grunnene ha vært at tsaren ønsket et godt forhold til kong Karl Johan. På bare 18 dager klarte den felles grensekommisjonen både å foreta befaring og å utarbeide en delingsplan. Det meste av Petsjenga skulle gå til Russland, Neiden til Norge og Pasvik deles. Tross protest fra guvernøren i Arkangelsk, som mente hele fellesområdet i praksis alt var russisk og at grensen burde gå i Bugøyfjorden, ble kommisjonens forslag fulgt. Men da grensen ble endelig trukket havnet en mindre del av øvre Neiden i Finland. Dette skyldes antagelig en tvetydig tekst i forslaget. Et resultat av at man ved grensetrekkingen tok religiøse hensyn var at et område på vel en kvadratkilometer rundt den ortodokse kirken i Boris Gleb som egentlig lå på den ”norske” siden av Pasvikelven, ble russisk. Russerne overså derimot at det også lå et ortodoks kapell i Neiden. Resultatet ble at dette gudshuset ble liggende i Norge.

I 1826 ble grensetraktaten undertegnet i St. Petersburg. Innledningen er nesten sakral: ”I den Hellige og Udelelige Treenighets navn”. Lokalbefolkningen ble garantert religionsfrihet og religionsutøvelse. Friere religionsutøvelse var noe som resten av Norge først fikk nyte godt av på 1840 tallet da dissenterloven kom og konventikkelplakaten ble opphevet. Samene i området kunne i seks år beholde sine gamle jakt og fiskeretter i hele det delte området, en langt dårligere ordning enn det samene som kom inn under Lappekodicillen fikk. Ved en protokolltilførsel i 1834 ble dette forholdet i noen grad bedret. I traktaten godkjente russerne også 1751 grensen mellom Norge og Finland som de hadde erobret i fra Sverige i 1809.

Et norsk-svensk-russisk fellesområde ved Enare hadde Norge alt i 1751 frafalt alle krav på. Man ønsket fra norsk side å holde russerne utenfor de da pågående grenseforhandlingene og mente antagelig også at man allerede hadde oppnådd mer enn forventet i forhandlingene med Sverige om Finnmark.

Etter 1826 har det bare vært mindre justeringer av vår riksgrense.

Tapet av Bohuslän, Jämtland og Härjedalen er en del av norsk historiebevissthet. Men vi glemmer ofte at Norge har ekspandert i nord. At disse områdene ble norske var ikke selvsagt, og kan i olje- og gassalderen neppe vurderes høyt nok.

Kilder

• Andresen, Astri. Sii'daen som forsvant: østsamene i Pasvik etter den norsk-russiske grensetrekningen i 1826 / Astri Andersen. - Kirkenes: Sør-Varanger museum, 1989. - 192 s.
• Gustafsson, Åke. Riksgränshistoria & gränsöversyner: från Svinesund till Haparanda / Åke Gustafsson. - Gävle: Lantmäteriet Kartförl., 1995
• Johnsen, Oscar Albert. Finmarkens politiske historie: aktmæssig fremstillet / av Oscar Albert Johnsen. - Kristiania: Dybwad, 1923.
• Norsk utenrikspolitikks historie / [billedredaktør: Odd G. Engdal, [Tom B. Jensen]]. - Oslo: Universitetsforl., 1995-1997. - 6 b.: ill. - Iflg. forordet er Olav Riste leder for styringsgruppa for bokprosjektet. - ISBN 82-00-22639-5
  B. 1: Bjørgo, Narve. Selvstendighet og union: fra middelalderen til 1905 / Narve Bjørgo, Øystein Rian og Alf Kaartvedt; [billedredaktør: Odd G. Engdal]. 1995. - 415 s.
• Norges land og folk: topografisk-statistisk beskrevet:
  topografisk-statistisk beskrivelse over ... / udgivet ved Amund Helland. -
  Kristiania: Aschehoug, 1885-1921. - 20 b. i 42 : kart.
  Utgiver og forlag varierer.
  20: Finmarkens amt. 1905-1906. - 3 b.
  2: Befolkning og historie. 1906. - VI, 767 s., 1 fold. kart