Polaråret markeres
Riksgrensen
av
Jørn W. Ruud
I anledning Det internasjonale
polaråret 2007-2008 og Det juridiske fakultets satsing på juridiske
spørsmål rundt nordområdene presenterer Det juridiske fakultetsbibliotek
en utstilling i våre lokaler på Dragefjellet.
Universitetsbibliotekar
Kirsti Lothe Jacobsen står bak utstillingen og
en tekst om Norges rettigheter i polarområdene.
Som ledd i arbeidet har hovedbibliotekar
Jørn W. Ruud forfattet nedenstående tekst om utviklingen av
den norske riksgrensen fra 1500-tallet og frem til den i praksis ble
liggende fast i 1826 - med særlig vekt på grensen i nord.
Vi ønsker velkommen på besøk og til lesning!
Bergen, 23. oktober 2007
Halvor Kongshavn,
fakultetsbibliotekar
Riksgrensen i krig og fred
Riksgrensene på Nordkalotten og mellom de nordiske
land samt Russland er blitt til gjennom flere fredsavtaler etter
avsluttede kriger og ved grensetraktater etter fredelige forhandlinger
mellom statene. Grensetrekningene i nordområdene er en del av dette
bildet og kan ikke sees på isolert. Ved noen av fredsavtalene skiftet
hele landskap nasjonalitet og ved grensetraktatene ble man enige om
grenselinjer der det tidligere hersket uklarhet om hvordan de skulle
trekkes.
Nordkalotten - opprinnelig et fellesområde
Nordkalotten, det vil si dagens Nord-Finland,
Nord-Sverige, deler av Kola og Norge nord og øst for Lyngenfjorden var
opprinnelig et fellesområde mellom Norge, Sverige og Russland. Samene
som bodde her risikerte å bli skattlagt av herskerne i alle tre land.
Området var nærmest en stor allmenning uten grenser, men der de tre
nasjonene hadde ambisjoner, ambisjoner som i første rekke gikk på å
hevde skattrett og skyte frem sine posisjoner på bekostning av de andre
rikene.
Kirke og statsmakt 1054
Den norske bosetningen i dette området var en
fiskerbefolkning som levde på øyene og ytterst på kysten med Vardøhus
som et ”kolonialt” støttepunkt for statsmakten. Frem til reformasjonen i
1537 var den katolske kirke en viktig støttespiller for den norske
kongen. Grunnen var at russerne som tilhørte den ortodokse kirke trengte
frem fra øst. Etter det kirkelige skismaet mellom paven i Roma og
patriarken i Konstantinopel i 1054 kom den vestlige og østlige kirke i
et motsetningsforhold til hverandre. Her oppe i nord møttes de to
trosretningene representert ved hver sin statsmakt. Selv om Pavekirken
er internasjonal i sin oppbygging, støttet den likevel den norske
kongemaktens ambisjoner ved kirkebygging for å hindre ekspensjonen til
det ortodokse Russland.
Dette skillet i Europa fra 1054 fikk også stor
kulturell betydning. I vest fikk vi renessansen og opplysningstiden og
senere utviklingen av moderne demokratier. Dette uteble eller tok mye
lengre tid i øst. Nettopp dette europeiske skillet og de religiøse
forholdene spilte også en rolle da grensen mellom Norge og Russland ble
endelig fastlagt i 1826.
Freden i Stettin 1570
Ved
freden i Stettin
etter den nordiske syvårskrig i 1570 ble Jämtland i kirkelig tilhørighet
overført fra Uppsala til Trondheim stift og Sverige oppga sine
territorielle krav på det daværende Norge. Men dette forhindret ikke at
Sverige fortsatte å skyve frem sine posisjoner i nord der
grenseforholdene fortsatt var uklare. Nå var det ikke bare overfor Norge
og Danmark, Sverige hadde territorielle ekspansjonsønsker, det hadde det
også overfor Russland både i Baltikum og det nåværende Finland.
Svensk-russisk krig - og freden i Teusina 1595
På 1590 tallet utkjempet Sverige og Russland en
utmattende krig som endte med
freden i Teusina
i 1595. Der ble partene
blant annet enige om at Russland skulle avstå fra å
skattlegge samene
fra Österbotten til Varangerfjord. Det vil si at de i praksis avsto fra
skatt av samene i hele det nåværende nordlige Norge. Overfor den dansk-norske
kronen hevdet nå Sverige at de 2/3 deler av sameskatten i dette området
skulle tilfalle Sverige. For Sverige var det ikke bare et spørsmål om
den forholdsvis begrensede inntekten skattlegging av samene ga, Sverige
ønsket også adgang til havet i vest og nord. På denne tiden hadde
Sverige bare adgang til Nordsjøen gjennom en smal landtunge ved Göta
elv, det nåværende Göteborg. De uklare grenseforholdene i nord bød
derfor på muligheter til å sikre Sverige etterlengtede havner mot havet
i vest. Flere ganger på 1500 og begynnelsen av 1600 tallet var det
konfrontasjoner mellom norske og svenske myndigheter i det nåværende
Finnmark.
(Kart er hentet fra
Svenskt Militärhistoriskt Biblioteks
web-sider.)
Kongeferden til Finnmark 1599 og Kalmarkrigen
Kong Christian 4. protesterte mot
Teusinafreden og
i 1599 foretok han sin berømte Finnmarksreise. Kongen ville selv se
denne delen av sitt rike og han ville markere sin suverenitet som norsk
konge i nord. Det vil si at han ville sette grenser for utlendingers
ekspansjon i området. Kongen prøvde også å hevde rettigheter på
Kolahalvøyen. I 1611 bryter den såkalte Kalmarkrigen ut mellom
Danmark-Norge og Sverige. En av flere grunner til krigsutbruddet var
nettopp striden mellom de to kroner om Nordkalotten. Sverige ble den
tapende part og ved
freden i Knärred frasa Sverige i 1613 seg retten til
å skattlegge sjøsamene fra Tysfjord til Varanger. Dette innebar i
praksis at hele denne kyststrekningen ble norsk. Dette betydde ikke bare
at Norge konsoliderte seg i nord, men også i praksis ekspanderte
territorielt.
Grensetrekning i 1661
Ved
Roskildefreden
i 1658 der Norge måtte avstå Bohuslän, overtok Sverige også Trondhjems len, men etter en ny krig
måtte
de gi dette område tilbake til Norge allerede i 1660 ved
freden i
København. I
Roskildefreden ble ikke den
nøyaktige grensetrekningen mellom Norge og det nå svenske Bohuslän
fastlagt. Dette ble rettet på ved
Nasselbachetraktaten
i 1661 der
grensen ble trukket fra Kornsjø til Iddefjorden og ut Svinesund.
Tidstypisk og kuriøst brukes 1/5 av traktatteksten til å gjengi de mange
titlene til kongene av Danmark og Sverige. Traktatforhandlingene var
ikke fri for ”dirty tricks.” Da Bohuslän i 1658 gikk tapt til Sverige,
ble Halden en grenseby som de dansk-norske forhandlerne ville sikre et
best mulig omland ved at Enningdalen i Bohuslän syd for Iddefjorden
fortsatt ble liggende i Norge. I instruksen til forhandlerne kan vi
lese: ”… at giøre sig den yderste Flid at forhindre, at Eningdals sogn
kom til Sverrig, da det var Grænsepas fra Sverrig over til Halden (…) og
om det ikke med gamle Mænds Vitnesbyrd kunde bevises at, at
Grænseskellet gick fra den nordre ende af Bollevandet lige over de
højeste Bjærge til Iddefjorden, hvorfra Eningsdals Elv løber.” I
ettertid gikk det opp for svenskene at de var blitt lurt.
Bohuslãn, Jämtland og Härjedalen
Fredsavtalene i
Brömsebro i 1645 og
Roskilde i 1658
der Norge mistet Bohuslän og de tynt befolkede landskapene Jämtland og
Härjedalen berørte ikke områdene i nord. Det gjorde derimot
Strømstadtraktaten fra 1751. I fredsavtalen mellom Danmark-Norge og
Sverige etter den store nordiske krig i 1720 (freden
i Stockholm).heter det blant annet at
grensen i ”Finnmarkene”, dvs. områdene nord for Jämtland skulle
fastlegges. Dette ble ikke gjort, men i 1738 startet de to lands
grensekommisjoner befaringen for å trekke den nesten 2200 km lange
grensen mellom Sverige og Norge fra Kornsjø til Varanger. Finland var
den gang en integrert del av Sverige. Arbeidet med oppmåling,
karttegning og protokollføring varte i ti år. Den norske
grensekommisjonen besto av offiserer, og ble fra 1743 ledet av oberst
Johan von Mangelsen.
"Kjølen"
Fra norsk side la man stor vekt på at grensen
skulle følge Kjølen der den kunne påvises. Det ble også tatt hensyn til
de lokale eiendomsforhold og i tillegg fant man det nødvendig å sette i
gang forundersøkelser der grensebefolkningen ble utspurt om sitt syn på
grenseforholdene. Major Peter Schnitler i den norske kommisjonen
protokollførte avhør på strekningen fra Røros til Finnmark. Hans
grundige grenseeksaminasjonsprotokoller var sentrale premisser fra norsk
side i forhandlingene. Senere fulgte svenskene det norske eksempelet og
avhørte innbyggerne i grenselandet på de lokale herredstingene.
At lokalbefolkningen ble spurt om hvor en nasjonsgrense
skulle trekkes, var på denne tiden helt enestående. Nyere eksempler på
dette i Europa må man helt frem til tiden etter første verdenskrig for å
finne. Da ble det blant annet holdt folkeavstemninger i Sønderjylland, Oberschlesien og Allensteinområdet i Øst Preussen. om hvilket land
innbyggerne ville tilhøre.
Uenighet mellom kommisjonene ble protokollført som
tvist til senere forhandlinger. Av de til sammen 26 tvistene var de tre
vanskeligste Idre og Särna, Lierne og fellesområdene i indre Finnmark. I
sluttforhandlingene ble disse tre tvistene behandlet samlet.
Lierne som ligger øst for Kjølen hadde svenske
nybyggere, men var annekser under Snåsa prestegjeld. Det endte med at
det meste av Lierne gikk til Norge.
Finnmark
Finnmark var den mest kompliserte tvisten. Sverige
hadde i 1613 frasagt seg retten til kystdistriktene. Innlandet derimot,
som nå skulle deles, ble i praksis både verdslig og geistlig forvaltet
av Sverige som krevde 5/6 av området. Norge hevdet her bare rett til
skatt. I forhandlingene tok Norge utgangspunkt i kystsamenes vandring
med sine reinflokker, grundig dokumentert av Schnitler, mens Sverige
argumenterte ut fra innlandssamenes veidekultur.
Idre og Särna ble okkupert av svenskene i 1645 og
Sverige mente at grensen mellom de to land gikk midt i Femunden. Området
var imidlertid ikke nevnt i
Brömsebrofreden fra
samme år. Fra norsk side
innså man at Sverige aldri ville oppgi Idre og Särna. Men i
forhandlingene ble området brukt for å presse Sverige til i Finnmark til
å godta de norske argumentene om at reinsdriftssamenes flyttemønster
tilsa at de svenske kirkesognene Kautokeino og Karasjok gikk til Norge.
Dette gikk til slutt Sverige med på, men først etter harde forhandlinger
godtok svenskene at grensen i sin helhet skulle følge Tana elv slik at
også den delen av Utsjoki som lå vest og nord for elven gikk til Norge. Til gjengjeld forble det aller meste av Idre og Särna svensk. Unntaket
var at grensen ble flyttet litt øst for Femunden. Oberst Mangelsen hadde
her argumentert for Røros kobberverks behov for ved og ønsket derfor
dette skogsområdet lagt til Norge, noe Sverige til slutt aksepterte.
Mangelsens sterke engasjement i denne saken skyldtes nok at han var
medeier i Rørosverket. Han fikk til og med fastsatt i traktaten at Rørosverket
også kunne kjøpe trevirke fra Sverige. I dag ville en slik selsom
sammenblanding av private og offentlige interesser vært utenkelig.
Sverige prøvde i forhandlingene også å sikre seg en
ishavshavn ved Varangerfjorden. Men nådde ikke frem med dette kravet.
Strömstadtraktaten
Strömstadtraktaten har to vedlegg eller kodiciller.
Den første er den såkalte
lappekodicillen. Nord for Røros gikk grensen
gjennom rent samiske områder. Kodicillen ga flyttsamene med sine
reinsdyr, i fred som i krig, rett til å fortsette sin frie ferdsel over
den nye grensen. I seg selv en enestående bestemmelse. Men de måtte velge statsborgerskap i et av landene.
Valget ble bestemt ut fra hvor de hadde sine vinterbeiter. For bruk av
den andre statens grunn måtte samene betale en mindre avgift.
Den andre kodicill bestemmer grensens oppmerking.
Dette arbeidet pågikk 1752-1766 og 348 riksrøyser ble reist langs den
avtalte grensen. §32 i kodicillen foreskriver en fredelig prosedyre med
forhandlinger mellom partene dersom det blir nødvendig å justere grensen
- en bestemmelse forut for sin tid.
Norge fikk særlig i Finnmark optimal uttelling i
Strömstadtraktaten. Grunnen var at Sverige på denne tiden hadde et
svært spent forhold til Russland og derfor ønsket gode relasjoner til
sin nabo i vest. Traktaten, en av våre viktigste, er et solid verk som
har stått seg godt opp gjennom årene. Men artikkel 7 i en fortsatt
gjeldende traktat vil nok få dagens leser til å stusse. Her avtales det
dødsstraff for dem som tukler med grensemerkene. Den som ”...forandre eller reent udkaste noget Grendse Røsz, skal til Skrek og Afskye for andre saa
ildesindede, paa Giernings-Stedet ophænges”. Heldigvis er dette en
rettskildekollisjon med landenes nåværende straffelover, der de med sine
langt mildere reaksjoner har forrang.
I 1809 måtte Sverige etter en katastrofal krig mot
Russland ved
freden i Fredrikshamn avstå hele sin østlige rikshavdel, det nåværende Finland, til
Russland. Russland krevde opprinnelig at grensen skulle trekkes langs Kalix elv, men etter intense forhandlinger gikk tsaren med på at grensen
skulle følge elvene Torneå og Mounio. Sett i ettertid må det sies at
dette var svært gunstig for Sverige. Dersom russerne hadde holdt fast
med sine opprinnelige krav hadde de rike malmfeltene ved Kiruna i dag
sansynligvis lagt i Finland.
Norsk-russiske fellesområder 1826
Nå gjensto bare grensetrekkingen i de
norsk-russiske fellesdistriktene Neiden, Pasvik og Petsjenga. Området
var forvaltet verdslig og geistlig av Russland, men Norge hevdet rett
til skatt og nordmenn hentet trevirke og mose i området. De fleste
innbyggerne var gresk-ortodokse skoltesamer. Da russerne i 1825 gikk med
på å forhandle om deling av dette området kan en av grunnene ha vært at
tsaren ønsket et godt forhold til kong Karl Johan. På bare 18 dager
klarte den felles grensekommisjonen både å foreta befaring og å
utarbeide en delingsplan. Det meste av Petsjenga skulle gå til Russland,
Neiden til Norge og Pasvik deles. Tross protest fra guvernøren i
Arkangelsk, som mente hele fellesområdet i praksis alt var russisk og at
grensen burde gå i Bugøyfjorden, ble kommisjonens forslag fulgt. Men da
grensen ble endelig trukket havnet en mindre del av øvre Neiden i
Finland. Dette skyldes antagelig en tvetydig tekst i forslaget. Et
resultat av at man ved grensetrekkingen tok religiøse hensyn var at et
område på vel en kvadratkilometer rundt den ortodokse kirken i Boris Gleb som egentlig lå på den ”norske” siden av Pasvikelven, ble russisk.
Russerne overså derimot at det også lå et ortodoks kapell i Neiden.
Resultatet ble at dette gudshuset ble liggende i Norge.
I 1826 ble
grensetraktaten undertegnet i St.
Petersburg. Innledningen er nesten sakral: ”I den Hellige og Udelelige
Treenighets navn”. Lokalbefolkningen ble garantert religionsfrihet og
religionsutøvelse. Friere religionsutøvelse var noe som resten av Norge
først fikk nyte godt av på 1840 tallet da dissenterloven kom og
konventikkelplakaten ble opphevet. Samene i området kunne i seks år
beholde sine gamle jakt og fiskeretter i hele det delte området, en
langt dårligere ordning enn det samene som kom inn under
Lappekodicillen
fikk. Ved en protokolltilførsel i 1834 ble dette forholdet i noen grad
bedret. I traktaten godkjente russerne også 1751 grensen mellom Norge og
Finland som de hadde erobret i fra Sverige i 1809.
Et norsk-svensk-russisk fellesområde ved Enare
hadde Norge alt i 1751 frafalt alle krav på. Man ønsket fra norsk side å
holde russerne utenfor de da pågående grenseforhandlingene og mente
antagelig også at man allerede hadde oppnådd mer enn forventet i
forhandlingene med Sverige om Finnmark.
Etter 1826 har det bare vært mindre justeringer av
vår riksgrense.
Tapet av Bohuslän, Jämtland og Härjedalen er en del
av norsk historiebevissthet. Men vi glemmer ofte at Norge har ekspandert
i nord. At disse områdene ble norske var ikke selvsagt, og kan i olje- og gassalderen neppe
vurderes høyt nok.
Kilder
-
Andresen, Astri. Sii'daen som forsvant: østsamene i Pasvik etter den norsk-russiske grensetrekningen i 1826
/ Astri Andersen. - Kirkenes: Sør-Varanger museum, 1989. - 192 s.
-
Gustafsson, Åke. Riksgränshistoria &
gränsöversyner: från Svinesund till Haparanda / Åke Gustafsson. -
Gävle: Lantmäteriet Kartförl., 1995
-
Johnsen, Oscar Albert. Finmarkens politiske
historie: aktmæssig fremstillet / av Oscar Albert Johnsen. -
Kristiania: Dybwad, 1923.
-
Norsk utenrikspolitikks historie /
[billedredaktør: Odd G. Engdal, [Tom B. Jensen]]. - Oslo: Universitetsforl., 1995-1997. - 6 b.: ill. - Iflg. forordet er Olav
Riste leder for styringsgruppa for bokprosjektet. - ISBN
82-00-22639-5
B. 1: Bjørgo, Narve. Selvstendighet og union: fra middelalderen til
1905 / Narve Bjørgo, Øystein Rian og Alf Kaartvedt;
[billedredaktør: Odd G. Engdal]. 1995. - 415 s.
-
Norges land og folk: topografisk-statistisk beskrevet:
topografisk-statistisk beskrivelse over ... / udgivet ved Amund
Helland. -
Kristiania: Aschehoug, 1885-1921. - 20 b. i 42 : kart.
Utgiver og forlag varierer.
20: Finmarkens amt. 1905-1906. - 3 b.
2: Befolkning og historie. 1906. - VI, 767 s., 1 fold. kart
|